Youtube.com - Om ME, og Sophia Mirza, som er den første i verden med ME som dødsårsak.

“Hvis noen skulle finne på å skyte meg i hodet, så er jeg ganske sikker på at de ikke hadde truffet hjernen min.. For den må jo være på størrelse med en nøtt!”

Skuffende å glemme å se på tv-programmer som man ser fast. Jeg føler meg sånn smålig senil, helt seriøst. Jeg husket jo alt mulig rart før!

Er ikke jeg verdens søteste og snilleste jente?

La meg 2220, fordi jeg var sliten, Til vanlig legger jeg meg rundt 0500 på morgenen. Men siden jeg våknet nå, så ringte jeg mamma. Hun tok telefonen, og jeg spurte hvorfor hun pratet så rart. “Æ søv.” Ooi.. Klokka er visst ikke ti over tre på dagen, den er ti over tre på natta.

Link

En informativ video om ME. Håper du tar deg tid til den, for som den sier; ME trenger forståelse, og alle som lider av det blir glade når de møter noen som skjønner, ihvertfall litt av hva de gjennomgår.

ME/CFS (Myalgisk Encefalopati/ Chronic Fatigue Syndrome), også kalt Kronisk Utmattelsessyndrom. En nevrologisk lidelse som tærer på -hele- kroppen, og psyken. Det finnes ingen kur for sykdommen, og den eneste løsningen er å lære seg å leve med det. Mange får et stempel på seg for å være psykisk syk, og folk sier “it’s all in your mind”. Det er feil. Det er langt fra den grusomme realiteten som mange, mange mennesker må leve med hver dag. Vær så snill, vis forståelse!

Del gjerne tankene dine med meg etter å ha sett filmen.

Hun løper. Veien virker smalere i dag. For lite plass. Hun føler skogens mørke sluke henne, og at noe usynlig tvinger henne ned i bakken. Hun puster fort, og tårene renner i en kraftig fart. Fort. Mye. Hun klarer ikke å røre på seg, klarer ikke å fokusere. Tankene løper løpsk, og pulsen slår hurtig. For hurtig. Noe er åpenbart galt. Ingen er der for henne, ingen ser. Hun trenger noen. Hun hyler lydløst, for hun vil ikke at de skal høre henne der inne i skyggene. Gulgrønne øyne stikker i henne fra alle kanter, og hun puster fortere. Hjertet pumper blod rundt i kroppen, og til slutt forårsaker det en krampelignende rykning. Hun er redd. Hun vet ikke hva hun er redd for. Har aldri vært mørkeredd, og ikke redd for å dø. Hun vet bare at det ikke teller nå. Hun gisper etter luft. Hun får for mye ned i lungene, og følelsen av å bli kvalt velter over henne som regn på vest-landet. Så finner hun endelig en rytme i pusten, og pulsen senkes. Hun ligger fortsatt lamslått. Øynene er vid åpne, og tårene er preget av alt hun føler. Sakte, sakte, sakte. Hun ligger stille en stund. Trekker dyna litt bort fra hodet og ser seg rundt. Er det over? Hun pakker seg godt inn. Mareritt i våken tilstand. Pust, pust, pust. Armer griper tak i henne fra alle retninger. Hun prøver å overbevise seg selv om at det går bra. Ting tar tid. I morgen er en ny dag.

Nå tror jeg at jeg er fornøyd! Bildet mitt ble tatt i Spania.. Hva synes dere..?

Jeg er ikke spesielt pen. Hører ofte at jeg er søt, men aldri pen. Jeg trenger ikke å være pen. Ikke vakker, engang. Det er helt greit.
Jeg ønsker å være nydelig, men bare i èn spesiell persons øyne. Jeg vil være hele verden, men bare i èn persons hjerte. Jeg ønsker at hele min verden dreier seg om et menneske. En sjel. At natt og dag går i ett, at ild og vann slukes opp i hverandre.. Bare for oss. Hand i hand ut i evigheten. Kanskje lever jeg i en eventyrverden.. Det tror jeg ikke. Jeg er for troende til å tro på sånt no.

Jeg liker forresten ikke å være søt. Det får meg til å virke klissete. Rosa. Rosa er en grei farge, men jeg er ikke -sånn- rosa. Jeg er salt. Dundersalt!

Jeg er seriøst romantisk av meg. Det er det ingen som vet. Nå vet dere det. Jeg er jo trossalt tyredame, må vite, og det er jeg tvers igjennom. Og nå er jeg plutselig tom for ord. Punktum.

Det er sommer, og det er fint. Tror ikke det er særlig mye sol her nå, men regn er ikke meg imot. Jeg gruer meg som faen til vinteren. Det er kaldt, lyst ute, hvitt overalt, glatt, isete, sørpete.. Hva er vitsen med det? Snø er kun fantastisk når man sitter på hesteryggen. Det er som å være i eventyrland, rett og slett.
Når jeg var liten, var jeg overlykkelig når det hvite teppet hadde lagt seg lett over alt utenfor soveromsvinduet mitt. Jeg vekket opp broren min, og vi gikk ut å laget ting i snøen. En gang laget jeg en snøorm. Vi var flinke på snøhuler, også! Snømen interesserte oss egentlig lite. Vi brukte å gå opp på parkeringshus-taket, og hoppe ned derfra.. Jeg var stolt! Jeg hadde høydeskrekk. Trikset var å hoppe utenfor kanten, uten å se seg for før man hadde tatt en beslutning.. En gang når vi var hos farmor, snek vi oss opp på loftet, og klatret ut av vinduet iført kjeledresser. Vi dekket vinduet av snø. Kompakt. Rommet ble mørkt, og vi fikk beskjed om å fjerne det. Det gjorde vi. Så hoppet vi ned i snøen. Poff.
Nå er vinteren noe langt og jævlig. Jævlig langt, faktisk. Håper den globale oppvarminga dreper vinteren. Evig sommer. Høst og vår er jo også fint. Bare ikke vinteren. Kanskje, hvis den hadde vært kortere. I nord-norge varer den i evigheter. Gahblah. Det liker vi ikke.

Problemet med meg? Neei. Ikke et problem, snarere et minus. Jeg liker å sove, det er ikke det. Greia er at jeg ikke liker å legge meg. Timene går for fort. Kanskje er det fordi jeg har mindre vondt i kroppen på natten. Alt er stille og rolig, og skyen rundt hodet letter litt. Heldigvis trenger jeg bare 8 timer søvn, selv om jeg kan sove mye mer enn det. Liker ikke å sove bort dagen, selv om jeg noen ganger rett og slett er nødt til det også. Kanskje jeg må lage meg en syke-blogg? Det er jo mange som har det, og det synes jeg er fint. På den måten ser folk at de ikke er ensom. Jeg velger å bruke ordet ensom, fordi alene kan være både positivt og negativt. (Nega-tivt. Neggativt. Morsomt ord.) Vel.. Sykebloggen får uansett vente til jeg evt. får en sykdom på papiret. Hm. Natten er en fin ting, men av og til er det mindre bra at natt blir til dag. Da blir formen dårlig(ere) dagen etter, og det vil man jo helst unngå. Tikk, takk, tikk, takk. Klokken hoppet en time fremover i sted, uten at jeg la merke til det. Plutselig var den halv fem. 0430. Vel. Jo.

Kanskje den sykebloggen ikke hadde vært så dumt likevel? Vi får tenke på det. God Natt!

Tror du jeg er lykkelig? Tror du at smilet mitt er ekte? Kattens øyne stikker dypt, og sjelens vindu er nypusset og krystallklart i dag. Klokkeuret tikker i en stressende fart, og hver tredje time kommer en gjøk ut av luken og lager en skjærende, ubehagelig lyd, før den trekker seg tilbake. Roen senker seg, selv om den irriterende tikkende lyden fortsatt er der. Den gamle mannen sitter på en stol i kjøkkenet sitt og beundrer utsikten utenfor vinduet, mens han tar en grådig og høylytt slurp av kaffekoppen sin. Snart er den tom. Snart er kaffekannen til venstre for ham tom. Han sitter i fem minutter til, før han går å lager mer kaffe. Så setter han seg til rette på stolen sin igjen. Stolen er av tre. Den er hard å sitte på, og den er liten. Han liker den ikke, men den minner han om hans avdøde kone, så han beholder den likevel. Nabokatten vræler, og han tenker at den kanskje har truffet på en annen katt, eller kanskje en fugl. Han har alltid likt fugler. De flyr så høyt, og de får sett så mye. Han hadde en periode i livet hvor han kjørte til Sverige hver sommer, men nå er det slutt på det. Naboen døde, og nye flyttet inn. Han sukker stille. Lyden høres ikke, men den er der. Han trekker på smilebåndet, men er ikke glad. Han var glad i morgest, og kanskje er han glad i kveld. Døgnet har mange timer, og verden kan godt gå under på bare 35 minutter. Han vet det. Han har tid til å tenke på sånt. Alle andre er for opptatte. For inne i ting. For glad i kaffe. Han tørker seg rundt munnen med jakkearmen. Han er velstelt, men jakken er skitten. Oljete. Han har jobbet på traktoren. Han liker den. Får ham til å føle seg som en fugl. Litt over bakken. Han smiler. Nå er han glad. Hadde han bare hatt en kompis av tre. Ikke gjøken på veggen. Kanskje en trehest. En med robust nakke og høy hale. Det hadde han likt. Hesten hadde nok også likt seg. Den skulle fått navn og trebeis. Et system å være i. En venn. Bark. Unødvendige ting av stor betydning. Den skulle, som han, sukket lydløst. Vrinsket høyt. Verden ville lyse. Den gamle mannen reiser seg, går ut i gangen og trer på de halvhøye gummistøvlene. Han labber avgårde ut mot fjøset, hvor han finner et høvelgjern, en trebit og litt annet verktøy. Nå smiler han. Nå er det ekte. Ikke bare på liksom.